Juni 2017
Intervju med daglig leder Dag Halvorsen i Kjelsås fotball
Fotballsesongen er blåst i gang og vårsola varmer – vi ville besøke Kjelsås Fotball og ta en prat med daglig leder Dag Halvorsen for å høre litt om hvordan hans jobb i klubben påvirker nærmiljøet vårt. Han har over 300 spilte kamper for A-laget til Kjelsås fotball.
Hva var de viktigste grunnene til at du valgte å takke ja til å bli daglig leder i Kjelsås fotball?
Det begynner jo å bli en stund siden, men jeg husker at jeg fikk tilbud om stillingen akkurat i det jeg var i ferd med å avslutte studiene på BI våren 2001. Det å få jobbe med min hovedinteresse virket jo veldig interessant.
Hva går dine daglige gjøremål som daglig leder ut på?
Det er ikke mange dager som er like. Ansvarsområdene er mange og arbeidsdagene gjerne allsidige. Alt fra økonomi/marked, anlegg (vedlikehold og utvikling), sport, vinterdrift, administrativt arbeid og planlegging og gjennomføring av diverse arrangement.
Hva syns du er mest inspirerende i ditt arbeid?
Anleggsutviklingen vi har hatt de siste årene har vært veldig artig å være med på. Gode fasiliteter for store og små er noe av det viktigste for god aktivitet. Dette er et ressurskrevende arbeid, men gjennom hardt arbeid av mange i fotballgruppa, har vi de siste årene fått på plass gode anlegg.
Hvor mange medlemmer har Kjelsås fotball?
Fotballgruppa har 1100 medlemmer
Hva mener du er klubbens viktigste funksjon i bydelen?
Klubben har en viktig funksjon for barn og ungdom i nærmiljøet. Vi ønsker at de som er med i aktivitet i regi av fotballgruppa skal oppleve trygghet, mestring og utvikling, både sosialt og sportslig.
Hvilke tiltak anser du som de viktigste utviklingstiltakene i klubben om dagen?
Noe av det viktigste vi gjør akkurat denne våren er å få ferdigstilt det nye bygget på Grefsen stadion. Fotballgruppa mangler et samlingssted for våre aktive før og etter trening. Tanken er at 1. etg på det nye bygget skal kunne være nettopp dette. Og være med på å videreutvikle miljøet i fotballgruppa.
Har Kjelsås fotball noen tanker om integreringspolitikk for barn? Finnes det eksempelvis noe form for subsidier for at fotball skal være for alle?
Vår visjon inneholder «fotball for alle» og vi subsidierer treningsavgifter både delvis og helt for å sikre at alle som vil skal få muligheten til å være med.
Nevn et spesielt minne ifra din egen tid som spiller i klubben.
Jeg har mange gode minner fra min aktive karriere, både som spiller i aldersbestemte klasser og på a-laget. Skal jeg trekke frem ett må det bli kvalifiseringskampen til 1. divisjon mot Vidar i 1997. Etter 2-2 i bortekampen, klarte vi å berge 1-1 i hjemmekampen og rykket opp på bortemålsregelen.
Intervju med to elever på 4. trinn som spiller for Kjelsås fotball
På Grefsen stadion en tirsdag ettermiddag treffer vi et par gutter fra G07 (gutter i 4. klasse).Oscar og Victor går begge i 4.klasse på Kjelsås skole og er ivrige fotballspillere. Oscar forteller at han har spilt fotball siden han startet med lek med ball som 4 åring. Victor gikk også på lek med ball, men satt mest på ballen og så på når de andre spilte. «Det, sier han, har forandret seg ganske mye nå! Nå spiller jeg fotball hver eneste dag! Det er to treninger i uka, og jeg går også på «Fotball etter skoletid» tre ganger i uka. I helgene er jeg på lørdagstreffet eller jeg spiller fotball med kompiser». Oscar legger til at de også spiller fotball på skolen i friminuttene nesten hver eneste dag, men siden han også går på håndball varierer han litt gjennom uka. Mye fotball er det i alle fall for begge gutta!
Lagidrett former også samhold og kameratskap. Vi spurte gutta om hva de syns er det beste med å være med i lagidrett. Oscar mente at «det er gøy å få flere venner og ha noen å tape og vinne sammen med i kampene. Hvis vi taper kan vi oppmuntre hverandre og si at neste gang vinner vi!» Victor legger til at det er bra å ha noen å samarbeide med så de kan skyte pasninger til hverandre. Det står for så vidt ikke på fotballekspertise hos gutta og de har både sine favorittlag og favorittfinter.
«Mine favorittfinter er overstegsfinte og Zidane-finte» sier Victor. Han mener han får til en 4-5 finter i løpet av en kamp. «A spille kamp er noe av det morsomste, også når vi spiller mot hverandre på treningene. Da får vi spilt sammen som et lag, det er gøy.» Oscar sier seg enig: «Kamp er det aller morsomste, også på trening. Trenerne er også veldig gode, spesielt Pål, han er hovedtrener. Han er flink til å oppmuntre oss og gi oss energi til å orke mer. Men alle trenerne er veldig gode faktisk. Vi har noen faste regler som alle må følge og det er at vi skal være greie mot hverandre og høre på hva trenerne sier. Da blir vi bedre fotballspillere»
Vi lurer litt på hvordan det vil være å være ny på laget. Hvordan tenker gutta at de skulle tatt imot en ny spiller i G07?
«Jeg hadde i alle fall sagt hei til ham, og så hadde jeg nok spurt om han ville spille fotball i morgen også. For siden han har lyst å begynne på laget liker han nok fotball», sier Victor. Oscar følger opp: «Ja, og det hadde jo bare vært fint med nye spillere for da har man jo mulighet til å få en ny venn, så jeg hadde sagt velkommen på laget!» «Jeg skjønner jo hvis noen vil begynne å spille med oss, for vi er jo veldig gode», legger Victor til med et lurt smil.
Vi legger orda i munnen på gutta og spør dem hva de vil bli når de blir store, og joda, høyt og tydelig svarer begge to i kor: «Proff fotballspiller»
«Aller helst vil jeg spille på Juventus eller på City» sier Victor, og dette er tydeligvis også favorittlagene. Oscar kommer til å velge seg Liverpool eller Barcelona. Men en ting er sikkert: de har begge lyst til å spille på det norske landslaget… Så da får vi se da i 2030 om noen av disse to navna dukker opp på skjermen når den norske nasjonalsangen spilles av på Ullevål.
Før vi avslutter samtalen, lurer vi på om de har noe forhold til at det finnes et apparat i Kjelsås Fotball som driver klubben og vi spør dem om de vet hvem som er leder i Kjelsås fotball.
«Ja, jeg tror kanskje det, heter han ikke Dag?», spør Oscar. «Ja, vi kjenner Dag» følger Victor opp. «Han ga meg Paracet og gul saft på fotballskolen en gang». Så joda, Dag er en synlig figur i klubben også for de yngre spillerne, og stiller opp selv på fotballskolen i sommerferien.
Kjelsås Fotball er en klubb som er over 100 år gammel og den ble stiftet i 1913. I dag spiller Kjelsås fotball i 2. divisjon og vi ser frem til en forrykende god sesong med mange gode hjemme- og bortekamper med et ivrig publikum!
Kjelsås Idrettslag (stiftet 16. mars 1913) er et norsk idrettslag fra Kjelsås i Oslo. Idrettslaget har i dag tilbud innen alpint, basketball, fotball håndball, langrenn og orientering. Fotballen i klubben er skilt ut til Kjelsås Fotball.
Intervju med tidligere elev Torgny Amdam
Navn: Torgny Amdam
Alder: 42
Yrke: Musiker, skribent, konferansier, konsulent og programleder
Gaffa.no, 2017
Foto: Helge Brekke / ADHB.NO
Sentrum scene 1981, med tidligere rektor.
Foto: Arbeiderbladet
Hvilke klassiske rampestreker vil du trekke frem fra tiden på Kjelsås skole?
Løfte lærere sine parkerte biler ut i veien. Kinaputter fyrt av i trappene (Kjøpt på svenskegrensa). Smugrøyking. Løpe og kjøpe smågodt i nærkiosken i de korte friminuttene.
Hvilken klesstil og hårsveis hadde du?
501 jeans bretta innover i buksebeina m/binders, Morten Harket (vokalist, A-HA) skinnreimer. Kort sidesleik, muligens en periode med "pigg" godt hjulpet av Catzy hair-gel. Senere over til mer Hip-Hop stil ala tidlig NWA.
Hvilke episoder gir et bilde av deg som elev på Kjelsås skole?
Jeg var definert som er problembarn fra 1-6 klasse som utfordret autoriteter og var mye urolig. Så fikk jeg lærerinne Hjelseth, som så ressursene i energien min. Deretter gjorde jeg det bra på hele ungdomsskolen, med gode karakterer.
Hvis du skulle satt opp en byste av en lærer ved siden av bautaen i skolegården, hvem ville det vært?
Marstein, en radmager Løkka-friker i slitt syrevaska denim fra topp til tå. Langt grått hår i hestehale og stort grått skjegg og rullings. Lysende intelligent, og med mange gode Oslo-anekdoter på lur. Du finner ikke slike lenger!
Hvis du hadde vært rektor for en dag mens du var elev, hva ville du ha endret på?
Jeg ville nok da valgt å stramme opp enkelte av de lærerne jeg ikke hadde så god kjemi med!
Hvis du fikk 100 kr, hva ville du ha kjøpt i nærkiosken på den tiden, til lunsj?
Da ville jeg kanskje valgt en klassisk sunnhetskombo ala 1988: skolebrød og hockey-pulver og en halvliter cola.
Beskriv nærområdet ditt på Kjelsås, som du vokste opp i?
Jeg vokste opp i Grefsenkollveien 12 («Blokka»). Alle som kom derifra ble plassert i samme klasse, 1A. Det var på den tiden en diskusjon om hvorvidt dette området sognet til Grefsen skole eller Kjelsås skole. Det var mange originaler i området. Jeg husker enkelte skumle fyrer som holdt til i Myra, der det nå er fotballbane. Jeg husker forøvrig Myra som et trollsk drømmelandskap, mytisk og spennende.
Hva driver du med i dag, og hva skjedde etter skolegangen på Kjelsås?
Etter skolen begynte jeg på Grefsen videregående skole. På den tiden spilte jeg i et hardcore-band, og det var et skolevalg for det meste begrunnet i kort skolevei, for å kunne komme seg raskt til øving. Deretter var jeg en periode i L.A. og jobbet i skateboard-bransjen, før jeg studerte over en 10-års periode på Blindern, Universitetet i Oslo. På samme tid turnerte jeg en del og spilte inn plater med mitt daværende band Amulet. Studiene endte med et hovedfag i medievitenskap. I dag driver jeg primært med ulike prosjekter innenfor musikk, mitt eget solo-prosjekt Torgny, film- og teatermusikk. I tillegg jobber jeg som skribent, konsulent, konferansier og programleder (Torgny+1, serie i Aftenposten nett-tv).
Hvis du skulle stilt deg selv et spørsmål avslutningsvis, hva ville det vært?
Jeg vil avslutte med å si at jeg har mange gode minner fra tiden som elev på Kjelsås skole.
Mai 2017
Nordre Aker Badstikke har en artikkel om at ordføreren gleder seg til å ta i mot Kjelsås skole i Rådhuset på 17. mai.
Lenke til artikkelen.
Foto: Nordre Aker Budstikke
Nordre Aker Budstikke har skrevet om at skolen skal gå først i barnetoget.
Lenke til artikkelen.
Foto: Nordre Aker Budstikke
Skolesjakk på Kjelsås skole
Tekst: Johs. R. Kjeken, leder Schakklubben av 1911s Ungom
Foto: Maja Husa
«Schakklubben av 1911s ungdom» (1911U) har drevet med skolesjakk i Nordre Aker siden tidlig på 1970-tallet. Det begynte på Korsvoll skole der et medlem i moderklubben «Schakklubben av 1911» startet med sjakk som fritidsaktivitet mens hans egne barn var elever. Midt på 1990-tallet startet vi på Kringsjå skole, og våren 2001 ble Kjelsås skoleinkludert i familien. Det startet på SFO, i dag kalt AKS. Første halvåret deltok 53 barn fra 1. og 2. klasse og 23 fra 3. og 4. klasse. Tilbudet ble så utvidet til å gjelde hele skolen. Tilbudet for 4. til 7. klasse begynner umiddelbart etter skoleslutt slik at det passer for de eldste som ikke går på AKS. Siden starten har hundrevis av barn lært å spille sjakk på Kjelsås, og vi forsøker å kombinere spilleglede med opplæring. Spille sjakk, lek og lær.
Men spørsmålene vi får er ikke hvor mange som har vært med, men om vi har talenter og resultater. Og det har vi også. Vi har mange medaljeplasseringer i Oslomesterskapet og Norgesmesterskapet for skolelag som arrangeres hvert år. Toppresultatet kom våren 2010 da vi gikk helt til topps og ble Norgesmestere. Følgende spilte på mesterlaget: Sander Lange Berge, Andreas Hernæs, Håkon Groven, Ludvik Slipersæter og Erlend Bergwitz Saur. Senere på året forsvarte vi de norske farger i Nordisk mesterskap for skolelag og kom på en flott bronseplass.
Vi har også mange gode individuelle resultater, men den som virkelig skiller seg ut er Frode Olav Olsen Urkedal som nå er Internasjonal stormester i sjakk. Han har et drøss med NM-titler i aldersdelte klasser, blitt Norgesmester og vunnet kongepokalen to ganger, og han var med på det norske 5-manns laget som i 2016, med verdensmester Magnus Carlsen i spissen, kom på 5. plass i sjakkolympiaden i kamp mot 160 andre nasjoner. Frode lærte å spille sjakk i vår regi som 2. klassing våren 2001.
Våren 2017 er det om lag 130 Kjelsåsbarn som møter på sjakken hver uke. Sjakk: tankens eventyr og idrett.
Mars 2017
I marsutgaven av Talefoten er det en artikkel om 100-årsjubileet.
Foto: Fabian Fjeldvik
Bilder fra jubileumsuken
FAU, her ved Arve, serverte kaffe og saft under avslutningsseremonien.
Mange elever på 7. trinn hadde vært med på å male dette skiltet. Her vises det frem av Karoline og Maria på 7. trinn.
Adelen, kontaktlærer Kaja og Solveig på 4. trinn
Foto: Ramon Arellano
Kontaktlærer Joakim på 4. trinn
Foto: Ramon Arellano
Otto på 4. trinn
Foto: Ramon Arellano
Hedda og Thora på 2. trinn lager hus slik de var på Kjelsås i gamle dager.
Foto: Silje Hauge
Ask i 2c kledde seg i tidsriktige klær i anledning jubileet.
Veggplakat laget av elever på 2. trinn.
Veggplakat laget av elever på 2. trinn.
Februar 2017
Januarbesøk til Skolemuseet
Tidlig i januar fikk mange elever anledning til å besøke skolemuseet i Møllergata i Oslo.
Silje Bo Melby Hauge, kontaktlærer i klasse 2C forteller:
"Ved skolemuseet fikk vi være elever i klassen til frøken Heiberg. Skolen for hundre år siden var ganske annerledes enn slik den er nå. Det var en drøm å dra på tur med 2C i dag. De var lydhøre, glade og spente. De hørte etter og gjorde som de voksne sa og gikk fint på rekke i Oslo sentrum. Flere av elevene ønsket seg mer skole som for hundre år siden, gjerne med skammekrok også."
En av elevene forteller:
"Det var strengt på skolen i gamle dager. Men vi slapp skammekroken i dag, heldigvis".
Skolebilde fra 1920/1921.
Tekst: Hanne Grønn Larsen
Læreren på bildet er Rasmus Bakke, og min mor Borghild Hansen er i første rekke nummer fire fra venstre. Jenta i andre rekke nummer én fra høyre het Odny Gundersen og kom fra Midtodden gård, og hun gikk barbeint store deler av veien. Hun hadde sko liggende under en stein der hvor Osebakken kommer ned, da hun ikke fikk lov til å slite ut skoene på den steinete veien inn til skolen.
Januar 2017
Nordre Aker Budstikke var til stede da 3. trinnselevene fikk oppleve 7. trinnselevene skolehverdag anno 1917.
Foto: Kristin Tufte Haga
Velkommen til jubileumsuken
Foto: Fabian Fjeldvik
Tiden går, og nå er nye Kjelsås skole blitt 100 år.
Mye har endret seg, men 100-åringen står støtt der den har stått siden 1917.
Startskuddet til jubileumsuken gikk mandag 16. januar, med en åpningsseremoni i daggryet ute i skolegården.
Det var en kald, men vakker og stemningsfull åpning i blåtimen.
På torsdag er det åpen skole fra kl. 17.00–19.00, og da blir det liv og røre. Det gleder vi oss til.
På fredag avsluttes jubileumsuken med en avslutningssermoni i skolegården kl. 08.30.
Da stiller FAU med kaffe. Vel møtt.
Hilsen 100-årsgruppen, FAU
Nordre Aker Budstikke har skrevet om åpningen av 100-årsjubileet.
Foto: Roar Tryggan
Nordre Aker Budstikke har omtalt den kommende jubileumsfeiringen.
Foto: Kristin Tufte Haga
Tegninger fra Aktivitetsskolen (AKS)
Elever på første trinn på AKS har tegnet og skrevet til oppgavene "Skolen i gamle dager" og "Skolen vår".
Asta 1d
Karine 1a
Nora 1a
Tobias 1d
Intervju med rektor
I forbindelse med jubileet har Randi Jørgensen i Talefoten intervjuet rektor Mette Rasmussen.
Foto: Jon Hasle
Desember 2016
Tegninger fra Aktivitetsskolen (AKS)
Elever på fjerde trinn på AKS har tegnet og skrevet til oppgavene "Skolen i gamle dager" og "Skolen vår". 
Anna og Ulla 4. trinn
Inka 4d
Inka 4d
Max 4d
Sverre 4f
Vilma 4b
Minner langt tilbake i tid, i 1933:
En liten 8-årings møte med store Kjelsås skole.
Tekst: Calli Thaugland/Marit Thaugland Wolla
Karoline var hun døpt, men hun hadde aldri blitt kalt noe annet enn Calli. Født i 1925 i Hakadal og fulgte med på lasset da familien Thaugland flyttet til Brekke i november 1933. Det var ingen nøling med skoleplikten, allerede dagen etter sendte foreldrene sine 3 skolepliktige døtre av sted til Kjelsås skole. Emmy 12 år, Berthe nesten 10, og Calli 8 år og 2. klassing.
Ikke underlig å tenke seg at de må ha hatt litt hjertebank, de hadde ikke kunnet forestille seg at en skole kunne være så stor! Calli er i dag 91, men husker godt denne dagen. Hun forteller:
-Vi sto utenfor porten og så inn på den store tomme skolegården. Plutselig ringte en klokke, og vi så forbauset på hverandre. På lille Hagen skole i Hakadal, der ringte frøken med ei stor kubjelle når vi skulle inn til time. Men her var det som klokken hadde varslet at et farlig uvær. Ut av store dører stormet det kjempestore flokker med store og små barn, de løp og hoppet og skrek til hverandre, hele den store skolegården var yrende full av unger, vi syntes de virket aldeles ville!
-Og dere, hva gjorde dere?
-Storesøster tok styringa og bestemte der og da at dette våget vi ikke. Vi tok hverandre godt i hendene og løp hjem til Brekke, til mor som var hjemme med de to yngste småsøstrene våre.
-Men alt la seg vel og bra til rette etter hvert, forsikrer Calli. –Jeg har i alle år tenkt mye på hvor heldige vi var som fikk vår første skolegang på Kjelsås. Det var en veldrevet og etter den tid, - moderne Aker-skole, med dyktige lærere og mye godt pedagogisk utstyr.
Lærerinne i småskolen var Gunvor Fossum. Tidlig visste barna at denne «frøken» var en kjent barnebokforfatter. Det sto om bøkene hennes i avisen. Det var bøker som Vesle-Petra, Sommergjester mottas og Smilie.
-Vi må ha vært snille og tålmodige elever, minnes Calli. –For Gunvor Fossum hadde sin store, svarte Remington skrivemaskin på kateteret. Der oppe tronet forfatterinnen, nokså fortapt i sine egne skriverier og fortellinger, mens vi elever drev med det hun hadde satt oss til, - med avskrift og øving i skjønnskrift. Ofte hadde hun ærend ut (skulle kanskje telefonere forlag eller trykkerier fra lærerværelset eller kontoret?) og da formante hun oss om å sitte stille for som hun sa: Jeg kan se hver og en av dere gjennom gitteret der oppe på veggen!
-Og dere trodde på det?
-Ikke alle, nei. Jeg husker noen bråmodne gutter som hadde litt greie på ventilasjonsanlegg, som høyrøstet mente at det er så klart at hu’ bare juger! Men selv trodde jeg på det ganske lenge, husker jeg. Satt musestille på pulten og mente så sikkert at jeg virkelig SÅ henne der oppe i luka. Men, jeg tror heller ikke det satte så dype spor i mitt barnesinn da sannheten gikk opp også for meg. Jeg tok det vel igjen, tror jeg. Ble kanskje en periode en litt for oppfinnsom jente og fant på mye tull, - hadde som sagt mye å ta igjen…
Akk ja, den barndommen!
En dag i desember kom det årvisse tøværet og slapseføret. I Hakadal brukte barna kalosjer i sånt vær. Ikke visste vel Calli at den slags fottøy, små brune kalosjer pent plassert i under knaggrekka i korridoren, nei det hadde ingen på Kjelsås skole sett før. Etter en av sine vanlige uteærend, kom «frøken» inn i klasserommet, holdt de gjennomvåte ynkelige kalosjene høyt i været og spurte: -Men hva i all verden ER dette, og hvem er det som EIER dem???
Igjen: Akk den barndommen! Calli måtte fram til foran klassen og forklare at det var hennes. Men det var ingen som ertet eller mobbet, det hun kan huske.
Søstrene Calli, Emmy og Berthe Thaugland ca. 1933/1934.
Alle gode tanker til den gamle skole i anledning jubileet!
Her ble et solid grunnlag for mange elevers senere gode liv og virke lagt.
Trampeorgel, ”langer’n” og strenge lærere
Tekst: Camilla Stabell
Nitti år skiller Erik Stabell (98) og oldesønnen Torstein (7). Begge er knyttet til Kjelsås skole, den ene begynte i 1925, den andre i 2016. Skolehverdagen har endret seg mye på tre generasjoner.
Erik Stabell våkner en tidlig morgen. Det er bekmørkt ute og iskaldt i rommet. Det er om å gjøre å få på seg klærne fort. Han klatrer ned stigen fra det lille loftværelset han deler med en av storebrødrene. Nede på kjøkkenet er moren godt i gang med frokosten. Det er mange som skal ha mat før de drar på skolen eller på arbeide. Huset i Lachmannsvei rommer mor og far og åtte søsken. En stor kiste på kjøkkenet er fylt med mel. Hver dag baker moren brød til den store familien. Erik tar en tjukk skive av det hjemmelagde brødet og smører på sirup. Han smører to skiver til som han tar med seg på skolen. Så sier han ha det og går ned den bratte veien til Kjelsås skole. Dagen er i gang.
Erik Stabell er tilbake på gamle trakter. Synet er ikke så godt lenger, men han kjenner igjen inngangen til klasserommene. Klassen hans holdt til i andre etasje, samme etasje hvor også oldesønnen Torstein Stabell Paus har klasserom, hele nitti år senere.
Foto: Camilla Stabell
Trampeorgelet på loftet
Det første minnet som dukker opp når Erik tenker på Kjelsås skole er trampeorgelet på loftet.
- Vi hadde sangtimer en gang i uken oppe på loftet. Jeg var veldig fasinert av trampeorgelet som sto der. Musikklæreren trampet i vei på orgelet mens vi sang salmer. Jeg husker fortsatt godt den læreren. Han var en lang, tynn og stillfaren mann fra Sørlandet. Han hadde nesten alltid med seg en fiolin. I musikktimen startet han timen med å spille en tone på fiolinen og så sa han til oss: ”Grip tonen”, mens han gjorde dramatiske armbevegelser, forteller Erik. Minnet får han til å le.
Norsk var også et av fagene Erik likte. Særlig hvis de fikk skrive fristil.
- Jeg hadde sånn fantasi og var veldig glad de gangene vi fikk skrive fristil, da kunne jeg utfolde meg. De andre i klassen skrev så kjedelig: ”Jeg sto opp om morgenen, så gjorde jeg ditt og datt, og til slutt la jeg meg”. Jeg likte å skrive om små ting og gå inn detaljer. Jeg kunne for eksempel beskrive røttene i kjerreveiene, hvordan de snirklet seg bortover som slanger. Jeg prøvde alltid å gjøre det litt morsomt. Når læreren spurte hvem sin stil han skulle lese opp, sa de andre elevene i kor: ”Erik sin!”.
Fantasien har Erik tatt med seg videre i livet og han har alltid samlet på rare røtter, stubber og andre ting han har funnet i naturen.
Erik har ingen bilder fra barndommen sin. Men via en artikkel i Nordre Aker Budstikke kom vi over dette gamle klassebildet fra 1926. Og jammen er det ikke Erik som står der på nest øverste rad til venstre. I bildeteksten står det bare Erik?, men dette er altså Erik Walter Stabell født i Oslo i 1918, selv snart 100-års jubilant.
Foto gjengitt med tillattelse fra Historielaget Grefsen - Kjelsås - Nydalen.
Mester i ”langer’n”
- Det var ikke så mye lek og moro på skolen. Skolen var hard, det var alltid masse lekser og mye vi måtte lære utenat. Lærerne var også veldig strenge, men jeg lærte mye av dem, forteller Erik.
Heldigvis fikk elevene en pause i skolegården midt på dagen. Skolegården var mye mindre enn i dag og den var dekket med grus. Halve skolegården var dessuten en flott skolehage. Rundt skolegården var det ikke villaer, men store jorder.
- Vi hadde et friminutt på tjue minutter. Det var jo ikke noe lekeapparater på den tiden, for det meste lekte vi ”langer’n”. Det var å hoppe bukk. En stakkar ble utpekt til å være bukk, så tok vi lang løpefart og stupte mot bukken. Kom vi for kort eller for langt, ville vi landet rett i grusen. Bukken, eller gutten, ble flyttet lengre og lengre bort, så det ble farligere og farligere. Både gutter og jenter var med på dette, jeg husker det var veldig populært. Jeg hadde tydeligvis et talent for denne leken og vant stadig, sier Erik.
Hardt arbeid etter skoletid
Skoledagen varte fra ni til tre. Men det var ikke fritid som ventet Erik etter at skolen var ferdig for dagen.
- Faren min drev gartneri i Nydalen. Hver eneste dag etter skolen måtte jeg og broren min jobbe i gartneriet. Jeg kan ikke si annet enn at det var en hard barndom. Klassekameratene mine spurte stadig om jeg ville være med å bade i Sagadammen, men jeg måtte alltid jobbe. Når vi kom hjem, slitne fra gartneriet, ventet masse lekser. Av og til måtte jeg også hjelpe moren min før jeg kunne begynne med leksene. Hun drev sin egen brenselsforretning og det hendte hun sa: ”Erik, kan du gå bort til den og den med en sekk koks”. Da var det bare å ta sekken på ryggen og traske ut igjen.
Stadig nye minner dukker opp for Erik da Torstein tar med oldefar til Kjelsås skole. Forskjellene i skolehverdagen for de to er stor, men begge føler på stolthet over den første skolen sin.
Foto: Camilla Stabell
Nybyggerne på Brønnøya
Da Erik var ti år flyttet den jevnaldrende jenta Solveig inn i et hus i Lachmannsvei. En del år senere ble også Solveig Eriks kone. Som nygifte kjøpte de tomt på Brønnøya i Indre Oslofjord og flyttet fra Kjelsås. På Brønnøya jobbet ekteparet natt og dag for å bygge seg hus og et levebrød. Eriks erfaring fra gartneriet i barndommen ble tatt til nytte som voksen. Solveig og Erik drev Brønnøya Gartneri fra slutten av andre verdenskrig til midten av 1960-tallet.
To døtre ble det også, og senere fire barnebarn og så langt syv oldebarn. Erik og Solveig var gift i nesten sytti år fram til Solveig døde i fjor. Erik bor nå i Sandvika, men ønsket at sin kone skulle gravlegges på Grefsen kirkegård, på sine barndoms trakter. Tilfeldigvis flyttet ett av deres barnebarn, nemlig undertegnende, til Kjelsås i 2005, ikke så veldig langt fra der Erik og Solveig en gang bodde. Høsten 2016 begynte sønnen min og Eriks oldebarn, Torstein, på Kjelsås skole.
Livet på Kjelsås skole på slutten av krigen og i etterkrigsårene
Tekst: Terje Larsen, elev på kjelsås skole 1944-1951
Jeg begynte på Kjelsås skole i 1944, seks år gammel. Det var trangt om plassen. Tyskerne hadde tatt Grefsen skole og brukte den til innkvartering av soldater. Derfor måtte elevene fra Grefsen gå på Kjelsås, og vi skiftet om å ha undervisning om formiddagen og ettermiddagen. Min første lærerinne het Astri Larsen. Hun var omsorgsfull og gjorde klasserommet til et trygt sted å være for ferske førsteklassinger. Da jeg hadde et langvarig sykefravær og fikk fjernet mandlene i 1. klasse, skrev hun et hyggelig brev til min mor, ......»La ham nå riktig få komme seg før De sender ham på skolen. Han tar fort igjen det vi nå holder på med»...........
Når det ringte inn til timen stilte vi opp ute, og frøken hentet oss. Vi ble stående ved pultene til frøken sa sitt ned. En sang startet skoledagen. Vi sang «Den prektigkledte sommerfugl har fløyet fra Guds hånd.....» og «Hei, hører du hanefar, for en røst han har, både høy og klar...», og mange andre sanger.
Det var knapt om mat, og mot slutten av krigen fikk vi suppe fra Rädda Barnen i Sverige. Vi spiste i klasserommet av blikkbokser som vi hadde med hjemmefra. Jeg hadde en halv fiskebollboks og en suppeskje i en tøypose med snøring. Hva vi fikk varierte mellom havrevelling, ertesuppe og betasuppe. Jeg likte ertesuppa best.
Etter krigen fikk vi Oslo-frokost på skolen, før første time. Vi fikk et drammeglass med tran, en rå gulrot eller en skive kålrabi, skonrokk eller knekkebrød med gulost eller brunost og 1/3 liter nysilt melk, som det het den gang. Og ingen fikk begynne å spise før vi hadde sunget bordverset «I Jesu navn går vi til bords....».
I 3. klasse fikk vi ny frøken, Liv Skøyen. Da var vi blitt varmere i trøya, og frøken strengere. Vi var fortsatt både jenter og gutter i klassen. Av en eller annen merkelig grunn var det ikke lov å tygge tyggegummi i klassen. Det var jo ikke noe å tygge på. Amerikansk tyggegummi var en fjern drøm. Alternativet var bajabek eller kvae, helst fra furutrær. «Bajabek var den svarte tjærelignende massen som ble liggende igjen i gaten når et eller annet vesen hadde vært der for å legge asfalt eller tette rundt en kum. Den var hard når vi brøt den opp, men ble myk når vi hadde tygget på den en stund»* Det smakte ikke godt, men kunne være en effektiv måte å bli kvitt løse melketenner.
Så en dag hadde en av jentene i klassen en amerikansk tyggegummi. Hun tygde åpenlyst i timen. Se hva jeg har! Kast den i papirkurven, sa frøken. Der ble den plukket opp av en av gutta som fortsatte å tygge på den en times tid. Så fikk jeg overta. Det var fortsatt litt smak igjen!
I 4. klasse fikk vi lærer, Odd Haugan, og fra da av var vi bare gutter i klassen. Haugan var klasseforstanderen vår i resten av skoletiden som han loste oss gjennom på en fremragende måte. Han spilte fiolin og var en inspirator for skolens musikkliv. Min kone og jeg besøkte ham i hans seniorbolig på Grefsen. Da var han godt over 80 år, forlengst enkemann og kunne knapt se. Men han hadde nylig kjøpt seg en ny fiolin!
Vi hadde lærer Myhre i historie. En gang i blant holdt han marked med oss i frikvarteret. For det meste solgte han frimerker, men også gjenstander han hadde til overs fra egen husholdning. Han solgte tilmed avlagte slips. Ingen av oss brukte slips, men kanskje kunne det være noe til far til jul? Prisene var nok symbolske, men så slapp han vel å kaste ting som fortsatt kunne komme til nytte. Det var ikke lenge siden krigen.
Lærer Østtveit som vi hadde i gymnastikk var sprek. Han hadde Statens gymnastikkskole og kunne slå stiften over hesten på langs. Av og til lekte vi «hund og hare» i gymtimen. Hunden jaktet på harene, og det var ikke lov å trå på gulvet. Du måtte bruke ribbeveggen, klatretauene, bommen, matter og annet gymutstyr for å komme deg unna hunden. «Hund og hare» kunne vært en modell for moderne sirkeltrening. I 6. klasse fikk vi Østtveit i engelsk også. På den tiden dukket så smått de nye kulepennene opp. Men vi fikk ikke lov til å bruke dem. De la av og til igjen blekket i store kladder på papiret.
Friminuttene var som en fortsettelse av gymtimene. Vi hoppet «3 fot lange seg». Én sto bukk med en lue på ryggen. Så lagde vi en strek 3 fot fra bukken. Du måtte hoppe over bukken fra streken uten å rive lua. For hver runde flyttet bukken seg en fot bort fra streken. Den som rev var ute. Den som langet seg lengst uten å rive lua, eller bukken, vant.
Bruk av kniv var en del av hverdagen, også på skolen. Alle guttene gikk med slirekniv i beltet. Det var en del av påkledningen. Tvert i mot! Ute i skolegården «kappet vi land» og spilte «knivspillet».
Når du kappet land risset du opp en firkant på bakken og hver fikk sin halvdel. Så kastet du kniven i bakken og risset en strek i retningen knivbladet sto. Du erobret en av de delene som grenset til ditt eget land. Du kunne også kappe et hjørne som ikke grenset til landet ditt. Da hadde du kapret deg en koloni. Hvis du hadde så lite land igjen at du ikke kunne stå på det, hadde du tapt. Det var ikke så ulikt hvordan kolonimaktene i sin tid delte Afrika seg i mellom.
I knivspillet var det mange øvelser og måter å kaste kniven på. Kniven måtte stå i bakken. Hver øvelse hadde et navn, som franskmann, engelskmann, slåpropp, gresshoppe.
Vi hadde skidag for å se på 5-mila i Holmenkollen. Fra skolen gikk vi på ski over Maridalsvannet, forbi Ullevålseter og inn til Lørenseter hvor det var matstasjon. Vaktmesteren på skolen, Sandbråten, var med som kjentmann. Han var fra en plass i Nordmarka. Løperne tok seg god tid på matstasjonen. De satte seg ned ved et langbord for å spise med et ullteppe over skuldrene. 5-mils- løypa den gangen var én stor runde, i beintråkket løype. Avhengig av skiføret lå vinnertiden på mellom 4 og 5 timer. I dag går de beste på under 2 timer.
Sandbråten stelte med skolen som skulle den vært hans private eiendom. Han gikk med verktøy i kjeledressen og fikset alt som ikke var i orden fortløpende. Når vi kom tilbake etter sommerferiene, var det nylakkerte gulv i alle klasserommene. Han kjente elevene og visste hva de het. Han og kona bodde i en liten leilighet på skolen, og de var begge flotte voksenforbilder. Det blir ikke det samme med tilkalte besøk fra ulike vaktmesterkompanier.
Skoletimene og den løpende undervisningen husker jeg ikke så mye fra. Mer har det vært enkelte episoder, og hva vi ellers foretok oss med skolen som base. Men vi lærte vel det vi skulle. Jeg må ha opplevd en skolegang uten stress og med respekterte lærere. Lærerne tilhørte på en måte «øvrigheta» i lokalsamfunnet.
Skolen var navet i lokalsamfunnet med mange aktiviteter utenom skoletiden, med musikk, praktiske fritidssysler som sløyd og bokbinding og skolehage. Da jeg gikk i 4. klasse startet skolen etter mange års avbrekk på ny et guttemusikkorps, og omtrent samtidig et strykeorkester. På den tiden blåste guttene i horn og jentene spilte fiolin. Initiativet kom fra overlæreren, Suzanne Nordstå, men det var foreldrene som dro lasset. For å skaffe penger til instrumenter og uniformer arrangerte driftige foreldre aftenunderholdninger i gymnastikksalen og basarer. En kveld tok selveste søstrene Bjørklund toget ned fra Nittedal for å synge.
Jeg har bare gode minner fra de 7 årene på Kjelsås skole, og Kjelsås var et fint sted å vokse opp i årene etter krigen.
Lenke til "Tyggegummi i Karlstadgata".
Dette bildet antas å være fra slutten av 1947, og det antas også å være det første bildet av korpset. Jeg er nummer 3 fra høyre, første rad. De voksne er fra høyre på bildet, lærer Odd Haugan, min klasseforstander fra 4. klasse, dirigenten Ingvald Nilsen, og min far Frank Larsen, korpsets første formann. Bildet står i Jubileumsskriftet 1917-1967, i innlegget som min far skrev om korpset.
Kjelsås skole er opprettet to ganger – både i 1881 og i 1917.
Den første skolen som lå på Kjelsås, sto ferdig i 1881. Denne ble bygget på en ti mål stor tomt kjøpt av Kjelsås gård. Skolen var en tredelt skole med plass til 40 elever. Den var plassert i Kjelsåsveien 111 like ved dagens helse- og sosialsenter. Elevtallet økte jevnt, og i 1896 ble skolen med sine 124 elever sjudelt. Skolen hadde bare to klasserom, så noe av undervisningen ble flyttet til nabohuset og lærerboligen i skolens andreetasje. I 1904 økte elevtallet til 214 elever fordelt på ni klasser, og året etter var det 230 elever ved skolen.
I 1901 vedtok skolestyret at Kjelsås skole, Nydalen bruksskole og delvis Haugerud skole skulle slås sammen til én stor skole – Grefsen skole. Grefsen skole sto ferdig i 1905, og Kjelsås-elevene ble overført til det som var landets største skole. Etter noen år var også denne skolen for liten, og i 1914 ble det besluttet at det skulle oppføres en ny skole på Kjelsås. Tomt ble innkjøpt av Kjelsås gård, og byggingen startet høsten 1915. I januar 1917 var skolen ferdig og klar til å tas i bruk. Bygningen var på to etasjer med seks klasserom i hver etasje, og antall elever var noe over 200.
Referanse: Kjelsås skole 1917-1967.
Kjelsås skole fylte 100 år i 1981
Tekst: Trude løvstad
Like etter skolestart i 1981 var elever, foreldre, lærere og andre interesserte i bydelen invitert til flere arrangementer, og en hel jubileumsuke fant sted. Den inneholdt inne- og uteaktiviteter på skolen og i nærmiljøet. "Åpen skole" ble arrangert, med utstilling av elevarbeider på sløyden og i håndarbeidsalen samt i klasserommene. På Myrerjordet ble det avholdt rebusløp, og det var stor festforestilling i Sentrum kino med alle skolens musikkaktiviter representert.
Allerede på våren samme år gikk Kjelsås skole først i 17. maitoget i Oslo sentrum. Etter grundig gjennomgang av skolens og byens historie på de fleste klassetrinn - og i flere fag - hadde mange fått inspirasjon til å kreere tidsriktig kledsel. En elevgruppe langt framme i toget ga Oslos befolkning et bilde av hvordan en skoleklasse kunne ha sett ut i skolens spede barndom. 
Gjengitt med tillatelse fra Dagsavisen.
November 2016
Tegninger fra Aktivitetsskolen (AKS)
Elever i andre trinn på AKS har tegnet og skrevet til oppgavene "Skolen i gamle dager" og "Skolen vår".
"Den gamle skolen" av Amy og Hedda 2c
Mathea, Kaja, Isabella, Ingrid og Solveig 2b
"Kjelsås skole" av Fredrik og Colin 2e
"Kjelsås skole" av Thora Hedvig 2c
Skolekorps
Tekst: Olle Cederbrand
Kjelsås skole er 100 år i 2017. Etter at Kjelsås-området hadde vært uten skole i 12 år sto ny flott skole klar til å ta i mot elever i 1917.
30 år senere tok den meget driftige overlærer (rektor) Susanne Nordstaa initiativet til å starte et skolekorps. Hennes initiativ omfattet også strykeorkester og skolekor. Men denne lille epistel skal handle om korpset. Fordi det er det jeg kjenner best.
Skolekorpset jubilerer altså også i 2017. Da fyller det 70 år.
I 1947 var det ingen spøk å starte et skolekorps. Tenk på hva det kostet å skaffe instrumenter og uniformer til musikantene! Instruktør og dirigent måtte korpset også ha. Det var riktignok ikke det største korpset det var snakk om, 24 gutter ble plukket ut blant skolens elever. 24 er et riktig tall for et korps med bare messing, uten treblåsere.
Ja, for det var bare gutter og det var bare messing, engelsk modell. Den gangen.
Frøken Nordstaa engasjerte en navngjeten ekspert på skolekorps i Aker kommune, postmester Ingvald Nilsen.
Nilsen kjørte løpet, sammen med musikklærer Haugan på skolen, og korpset var på plass i spissen for barnetoget 17. mai 1948, med to marsjer og 'Ja, vi elsker'. Marsjene var 'Sønner av Norge' og 'Guttene kommer'. Det var obligatoriske marsjer for skolekorps.
Med instrumenter (selvsagt) og i uniformer.
Det hadde foreldrene, et valgt styre og en mødreforening klart å ordne. Slik var det den gang og slik er det fortsatt. Frivillig innsats fra foreldre/foresatte er en viktig del av 'den norske modellen'.
Den første lederen for styret het Frank Larsen. Han gikk på med krum hals, først og fremst for å få tak i instrumenter. Gode råd var dyre, det er egentlig en egen historie som fortjener en egen epistel. Bare kort her: Instrumentene var på plass til jul i 1947. Mens Frank Larsen vaklet hjem og la regningen under juletreet - sånn omtrent i følge hans egen formulering.
Så var det uniformer. Det ble mødreforeningens oppgave å skaffe dem til veie. Også her var gode råd dyre. Utenkelig at oppgaven skulle overlates til en klesdesigner. Ordet designer var knapt oppfunnet på denne tiden. Det overordnede målet var at gutta skulle være likt kledd, litt stilig. Svaret ble sort bukse, hvit skjorte med sort tversoversløyfe, hvite 'turnsko' og båtlue. Hvit skjorte, tversover og turnsko ble overlatt til de enkelte foresatte å klare. Gamle turnsko ble krittet opp.
Bukser ble til på mirakuløs måte. En eller annen mor (mødreforeningens leder, fru Storsveen?) klarte å få tak i stoff og det ble sydd bukser til alle. Stoffet var tjukt og godt og velegnet til kjølig mai, litt for varmt til varme junidager. Ganske kjølig uten jakke i mai, men løsningen ble genser UNDER skjorta. Lua var helproff, det ble ekte båtluer fra Hans Majestet Kongens garde, i små størrelser. Uklart om det var en gave, eller om garden drev utsalg på ukurante rekvisitter...
Dette var starten. Mye har skjedd på 70 år, men alltid har det stått noen bak: Foreldre/foresatte. Det må det skrives mer om.
Kjelsåsdagen
Tekst: Olle Cederbrand
Kjelsåsdagen?? Hva er det? Ja, det er naturlig å spørre! Svaret er at det er noe som VAR.
Det var et arrangement i regi av Kjelsås Skoles Musikkorps. Kjelsåsdagen foregikk på Myrerjordet, eller Myrer øvingsfelt som det het den gangen. 'Den gangen' var perioden 1973 til 1985. Hele 13 år på rad sto korpset for dette arrangementet, med egen arrangementskomité, stevneplasskomité og programkomité.
Interessen for skolekorpset var på denne tiden veldig stor, selve hovedkorpset hadde til tider godt over 50 medlemmer samt drilltropp, aspirantkorps på opptil 25-30 aspiranter, et organisert band, kalt Minibandet, og i 1983 også et ad-hoc band som kalte seg Kjelsås Microband.
Det var også i denne perioden at foreldrekorpset oppsto, først kjent som Fossilkorpset. Senere ble dette slått sammen med foreldrekorpset fra Grefsen skole. Da oppsto 'Garderobefosilene'.
Hele Myrerjordet var i bruk, det var stor scene og over 25 utstillere med stands. Det var deltakelse av flere korps og et stort spekter av underholdningsinnslag.
Dagens program var delt ut i alle postkasser. Korpsene marsjerte før åpningen rundt i distriktet og skapte feststemning.
Arrangementet var lagt til andre søndag i juni, korpsene marsjerte inn på jordet kl 13 og underholdningen startet kl 13.15 og varte mer eller mindre sammenhengende til kl. 18.30. Det var kafeteria, kiosker, barneparkering. Det var trim-bingo, leker for barn og det var veteranbiler og hestedrosjer som ga kjøreturer.
Tunspilling
Tekst: Olle Cederbrand
Alt koster
Det koster å drive alt som settes i gang for at barn på skolen skal ha interessante og positive aktiviteter på skolen og i fritida. Det koster, enten det dreier seg om idrett eller musikk eller andre aktiviteter.
Selv om det bevilges offentlige midler er det stort sett alltid slik at foresatte må bidra, enten direkte eller ved å finne fram til andre inntektskilder. Bare fantasien setter grenser, men en forutsetning er alltid at det må lønne seg. Ellers blir det nokså bortkastet.
Loppemarkeder står vel høyest på listen over det som de fleste har funnet ut gir brukbar avkastning. Selv om arrangementene krever både arbeid og en del penger, koster ikke loppene noe i innkjøp, så salgsinntektene er ren netto.
Lotterier er vel også en gjenganger. Vi støter på dem i nærbutikken, elevene med hjemmebakte kaker som loddes ut til inntekt for en skoletur, for eksempel.
Så er spørsmålet om det finnes andre løsninger enn å stå med kakelotteriet i nærbutikken?
Det var en slik 'annen løsning' Kjelsås Skoles Musikkorps hadde funnet og praktiserte i en periode på 1970/80-tallet.
TUNSPILLING ble det kalt.
Trikset var å ta med seg kakene, oppsøke loddkjøpere og samtidig underholde i distriktet! Flott hva?
Den helt sentrale rekvisitt i opplegget var den lille lastebilen til Per Bangen i Sømveien.
Korpset marsjerte rundt i distriktet, og stoppet på et av de 'tun' som finnes i området. Eksempler er Myrer borettslag, Engebråten, Brekke borettslag (i Frysjaveien). Korpsets medlemmer ringte så på alle dører og tilbød kakelodd. Spesielt var det aspirantene som fikk denne jobben. Det var gøy å slippe inn i alle oppganger og ringe på alle dørklokker og ikke minst å få med seg vinnerne ut til lastebilen for å velge sin kake.
Med andre ord: Et helt ordinært kakelotteri, men i en uvant - og kanskje morsommere - form.
I tillegg fikk korpset vist seg fram i den aktiviteten som det er laget for, spilling i gater og veier til glede for folk i distriktet.
Tunspillingen tok slutt. Var ikke kakelotteri lønnsomt nok? For stor innsats ga for lite inntekter?
Aspirantene som mistet lysten til å ringe på dørklokker?
Eller var det lastebilen til Bangen som ikke orket mer?
Kanskje det er noen 'der ute' som vet når det stoppet og hvorfor? Kanskje har noen bilder fra Tunspillingen?
Oktober 2016
En god skole å være på!
Tekst og foto: Marianne Monsen
Da Inger Johanne og Jens Bergerud startet som lærere ved Kjelsås skole i 1954, var det vanlig at elevene stilte opp i skolegården to og to og ble hentet inn til klasserommet av læreren. Det var skole hver lørdag og å bruke fornavn på læreren var utenkelig.
- Det var en annen tid, sier de. - Barna var nok stillere og mer beskjedne enn i dag, respekten for læreren større. Elevene sto ved pulten og hilste før de satte seg, og kom rektor eller en annen lærer inn i klasserommet, reiste alle seg med en gang.
Var det en verdi i dette systemet som er blitt borte?
- Du fikk nok en større ro over dagen, sier Inger Johanne.
- Men kanskje var det litt for strengt, sier Jens.
- Ja, det kan godt være. Etter hvert ble det også fri innmarsj, elevene stilte opp utenfor klasserommene og ventet der. I dag står klasserommene ofte ulåst. Elevene er blitt friere og åpnere, men kanskje mer krevende.
- En annen forskjell var at vi alltid åpnet dagen med salmesang og Fader Vår, sier Jens. - Det var en fin start. Å pugge salmevers var en del av hjemmeleksen. Fremdeles mener jeg at elevene bør ha lekser.
Det er Inger Johanne helt enig i. - Elevene har godt av å lese lekser og innarbeide en god studieteknikk. Det får de glede av resten av livet.
Rene gutte- og jenteklasser
Rundt 40 år som lærere på Kjelsås skole har de bak seg begge to, ekteparet Bergerud. Hun som klassestyrer, faglærer og sosiallærer, han som klassestyrer og etter 1972 undervisningsinspektør. Da de startet i 1954 hadde Kjelsås skole 700 elever fra 1. til 7. klasse. På hvert alderstrinn var det gjerne fire klasser, de fleste rene gutte- og jenteklasser. De første årene spiste elevene i matsalen, som lå der det nå er barnehage. For å få plass til alle var det to spisefrikvarter. Barna fikk frukt og melk, brødskiver hadde de med hjemmefra. Senere spiste elevene i klasserommene.
I 1993 gikk Jens av, i 1999 Inger Johanne. Men kontakten med skolen har de bevart fram til i dag. De tre barna deres gikk alle sammen på Kjelsås skole, alle de åtte barnebarna også.
De husker tiden som lærere med glede.
- Selv om skolen kanskje var strengere på enkelte områder, hadde vi mye moro sammen. Vi dro på turer og utflukter, sykkeltur til Kikut var populært, vi arrangerte reiser på opptil en uke, forteller Jens. - Og så hadde vi klassens time. Ofte brukte vi timen til høytlesning, det satte elevene veldig pris på. Elevene var kjempefine! Uro i klassene var sjelden. Miljøet var veldig godt, jeg har inntrykk av at barna trivdes på skolen. Det har mye å si at lærerne behandler elevene riktig. At de lytter til dem, er tålmodige og forstår dem. Jeg tror det er vanskelig å være en god lærer uten å bli glad i elevene.
Samarbeidet med foreldrene gikk også bra.
- Foreldrene har mye si, jeg kan ikke huske en eneste gang jeg hadde noen diskusjon med foreldrene, enda jeg hadde møte på møte, sier Jens. - I vår tid hadde kanskje foreldrene større tillit til læreren enn i dag.
Kjelsås skole hadde tidlig mange tilbud til elevene. Blant annet skolekorps, strykeorkester, jentekor og skolehage. Den lå der lekeapparatene står nå.
I 1970-årene opprettet Osloskolen et tverrfaglige sosialt utvalg med skolepsykolog, klasseforstander, ledelse, helsesøster og skolelegen representert. Utvalget gikk systematisk gjennom klassene og fulgte opp elever som trengte hjelp.
- Dette er noe av det bedre vi har gjort i vår tid på Kjelsås skole.
Traff hverandre på skolen
Både Inger Johanne og Jens Bergerud ønsket sterkt å bli lærere.
Jens kommer fra en bondegård utenfor Sarpsborg der de gikk på skolen annen hver dag.
- På skolen var det både morsomt og interessant å være. Når jeg kom hjem, skiftet jeg til arbeidstøy og hjalp til med alt som skulle gjøres på gården. Krigen tok fra meg fem år, så jeg fikk ikke tatt gymnaset, men etter å ha tatt folkehøyskole, forberedende og opptaksprøve, kom jeg inn på fireårig lærerskole i Oslo likevel. Artium og videre studier tok jeg senere.
Inger Johanne har også positive minner fra sin egen skolegang.
- Spesielt godt husker jeg frøken, en meget dyktig lærer og et godt forbilde.
Kjelsås skole har hatt og har fremdeles en stor plass i ekteparet Bergeruds tilværelse.
- Det var på skolen vi traff hverandre, forteller Jens. - Jeg var lærer for en klasse på den ene siden av gangen, Inger Johanne for en klasse på den andre siden, så det var ikke til å unngå.
Inger Johanne ler. - Ja, Kjelsås skole har betydd mye for oss, gjennom hele livet. Nå gratulerer vi skolen med jubileet og ønsker alt godt i årene framover. Måtte Kjelsås skole bli som det står i skolesangen, skrevet av Kirsten Jonsborg, mor til en av elevene.
Til sammen arbeidet Inger Johanne og Jens Bergerud i over 80 år som lærere på Kjelsås skole. De ser tilbake på årene med stor glede.
Til Kjelsås skole
Av Kirsten Jonsborg
Denne skolen vår står i et eventyrland
ved de mektige skogenes port,
ved det rene og skinnende Maridalsvann
som er tabu og gjemmer seg bort.
Som det ligger så stille i sommernattsdrøm
- bare bjørka får speile seg av -
er en oppgave lagt for den flytende strøm
på dens vei til det blånende hav.
Hver en dråpe som rinner i solvarmens skjær,
er den mektige lov underlagt:
at den evner forvandle hva den kommer nær
med sin rensende, lutrende makt.
Slik er kjærlighets lov på et høyere plan:
den kan hele hva ondt har forbrutt.
Den kan drukne all urett i sitt ocean
og så seire med heder til slutt.
Måtte rinne fra skolen slik levende elv
av den aktive kjærlighets trang,
at enhver som gikk ut der fikk glemme seg selv
og få godhetens kilde i gang!
Denne skolen vår står i et eventyrland
ved de mektige skogenes port,
og som rutene gylles i kveldsolens brann,
er den kjær - for den emner så stort.
Hvordan var det å gå på Kjelsås skole i gamle dager?
Våren 2010 deltok klasse 2C i Nysgjerrigperkonkurransen med oppgaven "Hvordan var det å gå på Kjelsås skole i gamle dager?". Klassen definerte gamle dager som ca. 50 år tilbake i tid. Gjennom blant annet intervjuer av tidligere elever, undersøkelser på skolen og museumsbesøk kunne de se om hypotesene (det de trodde) stemte med hvordan det var i virkeligheten.
Nysgjerrigperkonkurransen er en landsomfattende forskningskonkurranse for elever på 1.-7. trinn. Oppgaven til 2C nådde helt til finalen.
September 2016
Artikkel om jubileet i Nordre Aker Budstikke
Journalist Kristin Tufte Haga har skrevet en artikkel i Nordre Aker Budstikke om 100-årsjubileet til Kjelsås skole.
Bautaen på Kjelsås skole
Krigsminnesmerket over falne fra 2. verdenskrig står ved sørenden av den eldste skolebygningen fra 1917. Det er et naturlig samlingspunkt på skolen hver 17. mai. Her holdes det en minnestund med sang og tale. Talen har ofte vært holdt av en skoleelev, gjerne lederen for elevrådet. Selv husker jeg en tale på 1980-tallet der utgangspunktet var Arnulf Øverlands linjer "Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv". Linjene minner oss om hvor viktig det er å forsvare vår egen og andres frihet.
Fem tidligere elever ved Kjelsås skole måtte gi sine liv under 2. verdenskrig. Det var læreren fru Gunvor Fossum som tok initiativ til å få reist bautaen.
De falne:
- Sverre Emil Halvorsen (1911-1943),
- Kåre Gundersen (1914-1943),
- Kåre Hexeberg (1910-1944),
- Rolf Gunnar Karsmann (1920-1944)
- Einar Wilfred Næss Englund (1918-1945)
Billedhuggeren Gunnar Renberg laget minnesteinen/bautaen som ble avduket 17. mai 1946. Ved avdukingen var en stor gruppe av tidligere Milorg-medlemmer fra området til stede.
Opprinnelig hadde bautaen bare fire portretter. Det femte portrettet kom til senere, i underkant av korset. De falne hedres altså hvert år på 17. mai med blomster og minnesangen "Ved bautaen", forfattet og komponert av skolekorpsets første formann, Frank Larsen.
Historielagets medlemsblad "På Jakt og Vakt" trykket en tekst om "Gutta som vi aldri må glemme" i 2001. Teksten er skrevet av en av de gamle Milorgkarene fra Kjelsås, Arne Jacobsen og gjengis med tillatelse fra Historielaget.
Innledning av Olle Cederbrand
Last ned "Gutta på bautaen" (PDF, 117 kB)
Last ned "De må ikke glemmes" (PDF, 146 kB)
Søstrene Bøe har skrevet om lærernes kamp under 2. verdenskrig
Vi er to Kjelsåsjenter, Ilse Ragnhild Bøe og Eva Bøe Moen, som var elever ved Kjelsås skole (1943-1950 og 1945-1952). Vår far, Lars Bøe, var lærer ved skolen fra 1928 til 1962. I 1945 flyttet vi til lærerboligen i Kjelsåsveien 111, den gamle Kjelsås skole.
Vi fulgte begge i vår fars fotspor og underviste ved Kjelsås, Engebråten og Grefsen vgs. Også vår bror, Harald, var en stund lærer på Kjelsås.
Det var stor musikkinteresse i familien, og vår far startet Kjelsås skoles jentekor, som han også dirigerte i mange år. Vi to var med i Kjelsås skoles strykeorkester fra begynnelsen.
Lærernes kamp under 2. verdenskrig
Vi er to Kjelsåsjenter, Ilse Ragnhild Bøe og Eva Bøe Moen, som var elever ved Kjelsås skole (1943-1950 og 1945-1952).
I februar 1942 opprettet ministerpresident Vidkun Quisling Norges Lærersamband, der alle lærere måtte være medlemmer. Det betydde at de måtte forplikte seg til å oppdra barna i nazistisk ånd. Da lærerne - med få unntak - protesterte og meldte seg ut, ble det massearrestasjoner, og fra Kjelsås skole ble to lærere, Ola Svien og vår far Lars Bøe, plukket ut. Vår far har fortalt oss mye om de vonde og vanskelige månedene som fulgte.
Den 20. mars ble ca. 700 lærere sendt til fangeleiren Grini utenfor Oslo, der de ble mottatt med skrik og skjenn. Her fikk de fangeklær og fangenummer. Far fikk nummer 1905! Etter å ha blitt drevet hardt en ukes tid ble de kalt ut på jordet og fortalt at de kunne bli løslatt dersom de meldte seg inn i lærersambandet igjen. Hvis ikke, ville det ikke bare gå ut over dem selv, men også deres familier. Da lærerne ikke overgav seg, ble de stappet inn i kuvogner, dørene ble låst og vinduene tilgitret. Til tross for at alt skulle være hemmelig, møtte folk opp på stasjonen og sang «Ja, vi elsker». Lærerne kunne ikke se dem, men sangen trengte inn til dem og var en stor trøst.
Uvissheten var stor. Skulle de sørover til Tyskland eller nordover? Det viste seg at de havnet på Jørstadmoen. Her gjorde tyskerne alt de kunne for å undertrykke og ydmyke lærerne. Det var hard justis fra morgen til kveld. Blant annet var det «gymnastikk», det vil si springmarsj, kaste seg ned på magen, åle seg fram i dyp snø til de ble gjennomvåte, opp på bena, det samme om og om igjen. Ellers var det meningsløse arbeidsoppgaver, for eksempel frakte tunge ting fra et sted til et annet, stable det pent opp, rive det ned og bære det tilbake. Det var knapt med mat. De var alltid sultne og lette ofte etter matrester i søppelhaugen bak kjøkkenet.
Mange var syke og i dårlig forfatning. Men til tross for torturen på Jørstadmoen var fangene
standhaftige og gav seg ikke. Den 11. april ble lærerne igjen - med skrik, spark og trusler - beordret inn i lukkede kuvogner, 43 mann i hver vogn. Nå gikk ferden til Trondheim. Turen varte i 18 timer, og i løpet av den tiden hadde de bare ett stopp. Ellers måtte de gjøre sitt fornødne i en krok av vognen, og siden mange hadde diaré, kan man vel knapt forestille seg situasjonen. Røde Kors prøvde å komme med mat, men ble nektet.
I Trondheim ventet båten Skjærstad. Etter noen timer ble lærerne dyttet og sparket om bord. De ble stuet inn og satt som sild i tønne i det stummende mørke lasterommet. Forholdene var elendige. Mange var syke med høy feber. Det var en nervøs stemning. De måtte være forberedt på at de ikke ville kunne komme levende fra det. Dertil kom en knugende uro over dem hjemme. Byen var i opprør, og det var krefter i gang for å få stoppet denne dødsferden. Selv en av nazilegene mente at reisen måtte hindres, men ingen ting
hjalp.
Lærerne måtte innrette seg så godt de kunne og prøve å finne seg en soveplass. De lå tett i tett, oppå benker, under benker, på gulvet, under trapper osv. De lå anfødtes og så trangt at det var med nød og neppe de fikk sprengt seg ned mellom to bakender. Det var 70 cm under taket, og hver fange hadde omtrent 0,6 kvm grunnflate.
Etter tre dager satte båten kursen nordover, og fangene måtte prøve å finne på noe å fordrive tiden med. Selv om det var strengt forbudt, ble det holdt en rekke foredrag av alle slag, det ble sunget og spilt kort, men hvis noen av tyskerne nærmet seg lasterommet, var det alltid en av fangene som satt vakt og ropte: «Er Pettersen der?». Gjennom hele reisen, som tok 17 dager, var skipet utsatt for miner og bombing. De hygieniske forholdene var forferdelige, og sulten var hele tiden et stort problem.
Slitne, matte og utmagret kom lærerne til Elvenes ved Kirkenes. Her var det brakker og madrasser og deilig grønnsakssuppe! Nå kunne de endelig puste ut et par dager, men det var bare for at de skulle få kraft og energi til arbeidet som skulle komme. I Kirkenes ble det tvangsarbeid med lossing av skip, opptil 17 timer pr døgn. Maten og boforholdene var elendige, men likevel hadde de det bedre enn før. Tidligere var det SS-folk som kommanderte dem, men nå overtok Wehrmacht, som var mer menneskelig.
Russerne i en fangeleir i nærheten hadde det mye verre. De ble behandlet som dyr, og de norske fangene prøvde å hjelpe dem ved å kaste potetskrell og innmaten av sild over gjerdet til dem. Selv fikk lærerne god hjelp av lokalbefolkningen, som gav dem mat og klær i smug. Når fangene marsjerte til bryggene for å arbeide, var det for eksempel mange barn langs veien som «mistet» matpakkene sine. Lokalbefolkningen hjalp dem også med å sende og motta brev hjemmefra. Uten all denne hjelpen hadde mange ikke overlevd. Som takk samlet lærerne etter krigen inn penger til å bygge et bibliotek i Kirkenes.
Det verste av alt under hele fangenskapet var kanskje usikkerheten om hva som ville skje videre og tanken på alle hjemme. Litt spesielt var det for vår far, som noen dager etter sin fødselsdag i juli fikk melding om at han hadde fått en sønn nettopp på denne dagen.
Etter hvert skjønte tyskerne at de ikke ville klare å tvinge de norske lærerne til å undervise barna i deres ånd, og derfor ble de høsten 1942 puljevis sendt hjem. Quisling var rasende og mente at de «skitne lærerne» hadde ødelagt alt, men lærerne var fri! Kampen om skolen hadde vunnet, og Ola Svien og Lars Bøe kunne fortsette sin gjerning ved Kjelsås skole.
Bilde av søstrene Bøe
August 2016
Rektor ønsker velkommen til jubileumsåret
Kjelsås skole feirer 100 år dette skoleåret. Skolen, med sin nåværende beliggenhet, ble åpnet i januar 1917. Tidligere hadde det vært en skole med samme navn, men den lå i Kjelsåsveien 111 og var bare i bruk i perioden 1881–1905. Da den skolen ble nedlagt, ble elevene overført til nybygde Grefsen skole. Et stadig økende antall elever medførte behov for en ny skole, og byggingen av Kjelsås skole ble påbegynt høsten 1915.
Skolen åpnet i 1917 med litt over 200 elever. Siden den gang har antall elever blitt nesten firedoblet, og skolen har blitt på- og ombygget flere ganger, senest i perioden 2010–2012.
I løpet av kommende skoleår vil vi i samarbeid med FAU markere jubileet på ulike måter, spesielt rundt åpningsdatoen i januar og i forbindelse med 17. mai. I tillegg vil denne jubileumssiden jevnlig fylles med artikler og bilder av både eldre og nyere dato.
Vi ser frem til et flott og innholdsrikt jubileumsår!
FAU v/100-årsgruppens velkommen til bloggen
Kjelsås skole feirer 100 år i det kommende skoleåret. Skolen har stått fast gjennom to verdenskriger og gjennom perioder med økonomiske kriser og vekst og fremgang. Samtidig har skolen kontinuerlig vært i utvikling for å møte nye behov.
Hvis en skoleelev anno 1917 hadde foretatt en tidsreise frem til i dag, ville hun trodd at hun var kommet til en annen planet. Riktignok ville deler av den gamle bygningen sett kjent ut, men neppe mye annet. Skolen er bygd ut og står frem i ny drakt. Skolegården har flere leker enn noen gang. Ganske forvirrende ville det også vært med barn med pussige syntetiske klær som vandrer rundt med mystiske mobiler på jakt etter Pokemon Go rundt skolen, ved Bautaen eller ved statuen av Peer Gynt og Mor Åse. Ibsens personer ville eleven kanskje dratt kjensel på.
Skolen vil bli markert ved ulike anledninger det neste året, først og fremst i midten av januar da det var 100 år siden skolen ble tatt i bruk og på 17. mai. Og så blir det denne bloggen, da. Vi kommer til å legge ut innlegg hver måned i løpet av skoleåret 2016–2017 som skal gi innblikk i skolens liv og historie. Dette er første bidrag.
For de som er interesserte i skolens historie, vil vi anbefale en titt på den digitaliserte versjonen av 50-årsboken til Kjelsås skole 1917–1967. Originalbøkene er ikke så lett tilgjengelige lenger, annet enn et og annet eksemplar som dukker opp på bokantikvariat. Nå har vi trykt opp nye bøker til et klassesett så skolens elever har mulighet til å lese i den. Den digitaliserte versjonen er tilgjengelig for alle.
Vi ønsker at denne bloggen skal være levende og spennende, og setter derfor pris på bidrag fra andre. Gjerne bidrag med et historisk tilbakeblikk og medfølgende bilder. Bidragene vil i ettertid stå igjen som tidsvitner for hvordan vi i 2017 så på historien vår. Forslag sendes per e-post til en av kontaktpersonene i 100-årsgruppen. Bidragene godkjennes av skolen før de legges ut på bloggen.
Intervju med tidligere elev Olle Cederbrand
Olle Cederbrand begynte på Kjelsås skole i 1943. To Kjelsåselever har intervjuet han om hvordan det var å gå på Kjelsås skole i 1940-årene.
Lenke til intervjuet i Talefoten.
Skolens overlærere og rektor i 1917, 1967 og 2017
Bildene over er av skolens første overlærer Ragnvald Storaa (1917-1942), overlærer ved 50-årsjubileet Susanne Nordstaa (1945–1972) og rektor ved 100-årsjubileet Mette Rasmussen (2010–).
